Stavis slik det ser ut når man slipper en isklump i bakken og den deler seg i alle svake bindinger.

Når snøen har smeltet på isen om våren, og solen står litt høyere på himmelen, forandres krystallstrukturen i isen. Det dannes lange vertikale krystaller med dårlig binding mellom krystallene. Krystallene blir hule og fylles gradvis med vann. Prosessen starter på overflaten og jobber seg nedover. Denne isen kalles stavis på grunn av de stavformete krystallene, men omtales også som våris.

Etter hvert som stavisen utvikler seg vil isen bestå av et svakt vårislag på toppen og bærende stålis/sørpeis under. Varmen fra lufta og sola går stort sett med til å omdanne øvre deler av stålis/sørpeisen til våris, så den totale istykkelsen avtar langsomt. Fargen forandrer seg fra hvitt til blågrått og videre mot svart når vanninnholdet øker. Bærevnen avtar ettersom den faste isen blir tynnere og tynnere. Isen kan bære på formiddagen etter nattekulde, men på kort tid miste bæreevnen når temperaturen stiger. Dette gjør ferdsel på våris svært farlig. Det er ikke uvanlig at flere går gjennom samtidig, og det er vanskelig å finne trygg is så en kan nå frem med kasteliner. Den dårlige bæreevnen gjør at iskanten brister når man prøver å komme seg opp av vannet. En må derfor bryte seg vei helt inn til land, noe som ofte koster mer krefter enn man har. Redning av er derfor svært vanskelig og farlig. Helikopter er den tryggeste redningen, hvis slikt finnes i nærheten.

Mørk våris som en absolutt ikke bør begi seg ut på. Isen er full av vann og vertikale strukturer med dårlig binding.

Foruten fargeforandring kan en merke sviktende bæreevne ved at isen bølger under føttene ved ferdsel. Men når man merker det kan det alt være for sent.

På slutten av omdannelsen har man typisk 30 cm våris med masse vann mellom krystallene, og helt uten bæreevne. Siden det er mest vann kan all is forsvinne i løpet av en natt, særlig ved litt vind som rører vannmassene.


Foto: Ånund Kvambekk, Eikeren, 18. april 2013 (begge foto)