Sørpeis

Sørpeisen er lys av farge, noen ganger helt hvit, og ligger over den mørke stålisen.

Etter store snøfall på allerede islagt vann blir ofte den nederste delen av snøen så gjennomvåt at vi kaller det sørpe (se hvorfor i «Snø – overvann – lagdelt is»). Sørpeis dannes når sørpen fryser til is. Den fryser fra toppen av det våte laget og nedover. En periode er det da to islag. Fortsetter kulden uten nye snøfall vil sørpeisen og stålisen fryse sammen til ett islag. Borer man gjennom dette laget ser man at den øvre delen (sørpeisen) er lys av farge, mens den underliggende stålisen er mørk (se bildet). Noen ganger er det lettest å skille lagene i et tørt hull. Da må man stoppe boringen før vannet trenger opp i borehullet, og fjerne den tørre issponen i hullet. I noen tilfeller kan det være lettest å se etter at det er kommet vann i hullet og en har fjernet isspon i hullet. Bruk gjerne en hullsleiv fra kjøkkenet for å holde fingrene varme. Hvit sørpeis har stort innhold av snø og luft, og er svakere enn den gråere varianten hvor sørpen hadde smeltet mer og dermed hadde mer vanninnhold før den frøs til is. Det er luften i snøkrystallene som gir den hvite fargen. Sørpeis kalles på svensk "stöpis" og på engelsk "white ice". I Norge kan du også høre den omtalt som "snøis".

I områder med mye snø er det vanlig med flere lag med is med vann/sørpe imellom, og det kan være et par meter fra toppen av det øverste islaget til bunnen av det nederste. Nederst i det nederste islaget finner man stålis. All is over det kalles sørpeis. Årsaken til at isen kan bli så tykk er at sørpeisen vokser nær overflaten, enten som overvann som fryser til is, eller i det øverste vann/sørpe-laget. Det er da mindre isolerende snø/is over det frysende vannlaget enn for eksempel på undersiden av isen. Alle lagene med snø og is stanser helt isveksten nederst. Men et snøfall kan også forsinke innfrysing av vann høyt oppe. Etter et stort snøfall kan det være overvann nederst i snøpakken i flere uker før det fryser til sørpeis.


Foto: Ånund Kvambekk, Tesse, 19. mars 2010